Skikkelig masete folk.

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matt 15,21-28)8

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet. Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» (1 Mos 32,24-30)

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, splittet som han er, og ustø i all sin ferd. (Jak 1,2-8)

Jeg valgte å ta med alle tre fra denne tekst-rekka, siden de alle er eksempler på skikkelig masete folk. En dame som maser på noen som ikke i utgangspunktet ikke har noe ansvar for å hjelpe henne og hennes folk. Hun maser, nærmest krever å bli hørt, om enn så med smulene, hun er desperat.

Så har du en mann som sloss med Gud, og vinner. Han sloss hele natten og krever å bli velsignet. Han nekter å slippe taket før han blir velsignet. Begge er ganske innbitt, krevende, desperate og veldig modig.

Siste tekst snakker om å be i tro. Ikke i tvil. Tviler du er du ustø og splittet, du vet ikke hva du vil, du vet ikke hva som er rett, hva som nytter. Løftet er der. Gud gir villig til alle som vil ha, men så er det den der troen da. Den troen som er nøkkelen til alt.

Det å våge og tro at Gud faktisk vil velsigne deg, tro det så intenst at du nærmest krever det, at du nekter å slippe før velsignelsen kommer, nekter å gi deg før du får Guds nåde, fordi du vet den er der.

Kvinnen går rett på Jesus, «Hjelp meg» Når han overser henne, så kaster hun seg ned foran føttene hans, hun gir seg ikke. Når han sier at det han har med seg er tiltenkt noen andre, gir hun seg ikke, hun argumenterer for at selv hundene får smuler, og hun er mer verdt for Gud enn hundene. Og det er troen hennes som er avgjørende i denne historien. «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil»

Det samme med Jakob, han kjemper mot en ukjent, og gir seg ikke, ikke før den han sloss med har velsignet han. Vi får ikke vite hvem han kjemper med, men vi får vite hva han har kjempet med «for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Han blir altså velsignet av Gud og mennesker. Fordi han nekter å slippe taket uten velsignelsen.

Ingen av disse får sin velsignelse på grunn av at de var superflinke, supersnille, perfekte mennesker med svar på alt. Snarer tvert i mot. Jakob hadde svindlet sin bror, og kvinnen var rik og fra et folk som utnyttet jødene. De har ikke gjort noe som helst for å fortjene sin velsignelse, annet enn å insistere hardnakket på at de vil ha den.

De trodde at den velsignelsen var verdt både å sloss med ukjente for, kaste seg ned og trygle, argumentere, klamre seg fast og nekte å slippe taket i. De trodde at Gud kunne hjelpe dem, at Gud var virkelig nok til å kunne utgjøre en vesentlig forskjell i deres liv. Og Gud gjør en forskjell her, han gir mannen nytt navn, og kvinnen får beholde datteren sin. Det er ting som endrer resten av livet til disse to på en grunnleggende måte.

Så hvor i alle dager får man tak i en tro som er så sikker og stabil? Hvis det er det som kreves, at man tror blindt på alt det utrolige, så er det ikke mange av oss som klare å kjempe oss gjennom nåløyet.

Men skal vi tro på hele konseptet, så får vi trøste oss med at troen får vi i gave fra Gud. Den skal slett ikke være blind, men veldig seende og den ikke bare tåler å bli prøvd, den skal prøves, altså testes.

Ånden skal hjelpe oss og finne ut av det. Selv den minste frø av tro kan flytte fjell. Selv om vi opplever troen ustødig og vaklende, så er den der likevel. Troen som er der når vi tviler som verst, er sterk nok til å stå i tvilen. Så får vi bare øve litt på å stole på troen. Vi får klamre oss fast i håpet, nekte og slippe taket, insistere på det gode og til slutt stole på at vi klarer å tviholde på smulene av Guds velsignelse, som tydeligvis er mer enn nok til å utrette store ting, selv om det kan være en kamp underveis.