Faen heller! Vi er da kristne i Nord-Norge også…

"Faen, heller! Vi er da kristne i Nord-Norge også, selv om vi ikke driver med lovsang og selv om vi har både kvinnelige prester, skeive prester, ugifte kateketer og samboende organister."

Jeg føler på et indre opprør! Så opprørsk innimellom at jeg har lett etter et annet ord for min religiøse identitet, slik at jeg kan skille meg fra "De kristne" - Jesuitt er allerede tatt, men kanskje jesusfølger er ledig? Eventuelt veivandrer, lyspærer (dekkende autokorrektur for “lysbærer” ) eller saltstrøer? Kanskje tilgitt synder, eller nådemottaker?

Folkekirkekristen er det nærmeste jeg hittil har kommer en motstemme til "Superkristen" og “personlig kristen” - selv om jeg anser det som veldig vanskelig å være upersonlig kristen.

Jeg har ikke engang vokst opp et kirkesamfunn. Så hvor kommer mitt opprør fra? Jo det kommer fra et behov jeg som kvinne har for å markere avstand til fordomsfulle, dømmesyke, livredde, selvrettferdige, trangsynte og maktsyke bibeltyranner som har tatt monopol på definisjonen av hva kristendom er, og hva det vil si å være kristen.

Jeg vil ta avstand fra den gruppen som regjerer i kristenekstremistmiljøet og som legger bredsida til i media hver gang en mer nestekjærlig kristen uttaler omsorg for noen av oss syndige medmennesker. Jeg vil ikke identifiseres med dem som med svovel i pusten og ild i blikket hever bibelvers, revet ut av sammenhengen, høyt over hodet og bruker det som våpen mot alle som ikke passer inn i deres forståelse av hva som skal til for å være elsket av Gud.

Jeg gremmes! Jeg sliter virkelig med å finne frem både nestekjærlige tanker og nådige følelser når jeg roter meg inn i disse kommentarfeltene. Så jeg prøver å unngå dem, sånn til daglig. For jeg mener virkelig at man også skal elske dem man ikke er enig med, selv om det ikke alltid er like enkelt.

For en stund siden rottet enkelte grupper seg i tillegg sammen i et forsøk på å assistere Vår Herre i å forklare hva som Hans mening om kjønn og samliv. - Det tenker jeg at de må få lov til å mene hva de vil, i et land med ytringsfrihet og meningsmangfold. Og har noen behov for å lage en oversikt over hva de mener man skal mene, så er det fritt frem. Man kan være enig eller uenig i litt, alt eller ingenting av det de skriver. Men… det må da gå an å oppføre seg som folk!

Er det noe man absolutt IKKE kan, så er det å stille seg opp å hevde at man med gudommelig autoritet kan peke ut individer eller grupper å erklære dem som fortapt og fordømt. Det er IKKE greit!

Jeg tenker at uansett hva bibelen måtte si om livsstil, seksualitet, kapitalisme, prostitusjon, rusmisbruk, ekteskap og skilsmisse, sladder, løgn, drap, misunnelse, grådighet, stolthet, sjalusi og andre fallgruver man kan rote seg opp i mer eller mindre frivillig, så er det uten tvil et par ting i boka som trumfer alt. Det står faktisk skrevet hele 5 ganger. Jeg gjengir tre.

"Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Markus)

«‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene. (Matteus)

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Lukas)

Når Sjefen sier at HELE loven hviler på dette, og at dette er de to første og største bud/påbud som er i boka, så tenker jeg at det virkelig ikke er min business å fortelle noen noe som helst om hva som kanskje kan være galt med dem, eller meg for den saks skyld.

Hvis noe skal endres, fikses, kureres, erfares, erkjennes eller vendes om, fra eller til, så blir det mellom hver troende og den treenige Gud å finne ut av i fellesskap, tenker jeg. Det står nemlig også i boka, at alle som surrer seg i retning Jesus, trekkes dit av Gud selv. Så hvem kan da si at noen som ønsker å være med i gjengen til Jesus ikke kan få være med? Hvis noen vil elske Herren sin Gud av hele sitt hjerte, hvem skal da stoppe dem? Ikke jeg i alle fall. Vi må jo kunne stole på at Gud vet hva han holder på med. Og han har jo sagt at vi først skal søke Guds rike, så kommer det andre etterpå.
Jeg personlig snakker rett som det er med Gud om mine utfordringer, og får adskillig bedre hjelp og veiledning derfra enn jeg har fått fra noen andre, uavhengig av kjønn, legning, sivilstatus og alder. Men jeg ville neppe holdt mål hos de som vet hva som skal til for å holde mål.

Så tenker jeg også at kunnskap er fine ting. Kunnskap om den virkeligheten vi lever i, kunnskap om de utfordringer vi møter, kunnskap om biologi, psykologi, hormoner, - naturlige og kunstig tilførte både før, under og etter svangerskap, kunnskap om konsekvenser av miljøgifter og tilsetningsstoffer i maten, kunnskap om arvelige faktorer, gener og mutasjoner, kunnskap om historie, kultur og ukultur. Kunnskap om overgrep, maktmisbruk, mobbing, trakassering, frykt, krig og tortur og hva det gjør med oss som mennesker er viktig.

MEN vi trenger også kunnskap om hva kjærlighet, forståelse, nåde, tilgivelse, anerkjennelse, trygghet, fellesskap og støtte gjør med oss, samfunnet vårt og den verden vi lever i.

FORDOMMSFRI KUNNSKAP OM ALT SOM PÅVIRKER OSS ER FINE TING.

Tro som utøves uten kunnskap, respekt, kjærlighet og visdom kan fort bli starten på en lynsjemobb som roper “Korsfest! Korsfest!” Tro som i hovedsak går ut på å fortelle andre hva de skal eller ikke skal, kan eller ikke kan, blir fort maktmisbruk som fører til ufrihet, undertrykkelse, fotside skjørt, tildekket hode, portforbud etter mørkets frembrudd, heksebål og lynsjemobb.

Hvordan kan noen tro at Jesus døde under ekstrem tortur for at vi skulle “få frihet” til å bestemme hva andre skal gjøre? Eller for å nekte dem tilgang til Gud og Jesus? Det er jo ikke slik at Jesus døde bare for dine synder, han døde for hele verdens synder.

Jeg tok litt av her, men jeg ble en smule provosert av det jeg vil kalle svært stygge og sjikanerende kommentarer fra folk som kaller seg selv for kristne. Som om dritkasting var svaret på noe som helst.

Da tenker jeg at det er viktig å huske på at det var de selvgode, og selvrettferdige religiøse makthavere som drepte Jesus. Det var ikke horer, drukkenbolter eller kriminelle. Så minner jeg meg på at det er Jesus som er helten min, ikke den selvutnevnte religiøse eliten, som mener å ha full oversikt over hva som skal til for å frelse seg selv. Jeg har for lengst innsett at jeg aldri klarer å frelse meg selv, så jeg har overlatt den jobben til Jesus og gjengen hans.

Men jeg må innrømme at jeg sliter med å kombinere nestekjærlighet med frustrasjon i denne sammenhengen, men jeg skal jobbe med saken. Får kanskje be litt for dem. For det hjelper neppe at jeg har like store fordommer mot dem, som de har mot meg. Da er vi like langt.

Heldigvis har Den norske kirke tross alt, i alle fall i store deler av DNK, jobbet intensivt med forsoning. DNK har prøvd, mer eller mindre vellykket, både å be om unnskyldning, vise støtte og gjøre godt igjen urett mot flere grupper som har fått gjennomgå av “geistligheta og øvrigheta” gjennom historien. Og det er bra, jeg håper det hjelper.

Personlig venter jeg på en unnskyldning til de "uektefødte barna", de som ble nektet dåp av enkelte prester, en beklagelse til enslige mødre og kanskje til alle dem som forlot voldelige ektemenn, eller giftet seg en gang til.

- men jeg får nok vente en stund til.