På kurs i “gudstjenesting”

Sortland kirke

Jeg har vært på kurs. Ikke noe spesielt i det. Jeg har vært på mange kurs. Men dette kurset var litt spesielt. Jeg har nemlig vært på kurs i gudstjenesteledelse for lekfolk.

Begrepet “lekmann” ble tidligere brukt om alle som ikke var fagutdannet innen det omtale fagområdet. Var du for eksempel i byggekomiteen, uten relevant fagutdanning, var du lekmann i den sammenhengen. Nå et det mye som tyder på at det kun er kirken som bruker begrepet “lekfolk” om folk som gjør en jobb i kirken uten å være utdannet og vigslet til prest. Men nok om det.

Jeg har vært på kurs, som sagt, og det var hyggelig. Men jeg må jo innrømme at jeg lurer litt på hva det egentlig er jeg holder på med. Kurset var i Sortland kirke. Vi øvde på liturgiske ledd, hvordan holde armene, hvordan stå og gå, hvor og når du skal knele, når skal ryggen være mot menigheten, og når skal ansiktet være mot menigheten. Skal håndflatene være opp, frem eller ned, skal fingrene være samlet, spredt, i speiderhilsen eller yogaposisjon. Vi øvde på stemmebruk, messesang og tydelig tale.

Så hvorfor har jeg tatt et slikt kurs? Jeg har ingen ønsker om å bli prest og jeg har ikke helse til å jobbe. Som selvutnevnt bibelnerd har jeg jo allerede skaffet meg ganske mye kunnskap om tro, tvil, religiøsitet, bibelhistorie, teologi og kirkehistorie. Og etter mange år som ansatt i kirken, vil jeg si at jeg kan gudstjeneste ganske godt.

Det ikke er mange som utdanner seg til prest nå til dags. Det er et yrke det reklameres lite for. Derfor er det veldig mange prester som går av med pensjon de nærmeste årene, og svært få nye prester som søker på disse stillingene. Det er også slik at folk søker seg til sentrale strøk, og ønsker å jobbe i større arbeidsmiljøer, også i kirkeyrker.

I juli 2023 var det 124 ledige stillinger som prest i Norge. I tillegg mangler det trosopplærere, kateketer, organister, kirketjenere m.m. Det kan med andre ord altså bli vanskelig å finne noen som kan og vil lede gudstjenester og drive med menighetsarbeid etter hvert.

Det vil bli vanskelig å finne noen som kan døpe barna, konfirmere dem, vie folk i kirkene og sist, men ikke minst forrette i begravelser. De få prestene som fortsatt jobber, vil måtte prioritere disse oppgavene, og da vil det kanskje bli enda lengre mellom gudstjenester.

Men er det noen som kommer til å savne gudstjenestene da? Er ikke hele pakken utdatert? Medlemstall synker, oppmøte på gudstjenester er synkende og folk svarer svevende på statistikker om gudstro og religiøs tilknytning.

Folk svarer i grunnen ganske svevende på det meste som kan kreve en forpliktende mening. Det være seg religion eller politikk, eller været. For og mot har blitt vanskelig i vår mediestyrte verden. Hvis du svarer “feil” får det store konsekvenser.

Ja ikke vet jeg hvor mange som kommer til å savne gudstjenesten om den ble borte, men jeg tror det er mange som vil komme til å savne den kunnskapen Jesus har gitt oss. Jeg tror vi vil få et hardere og kaldere samfunn uten den kunnskapen og de verdiene som Jesus bragte med seg inn i vår verden.

Det er i alle fall noe jeg har lært etter mange år med selvstudier. Jesu lære er unik.

• Det finnes ikke en så radikal nestekjærlighetslære i noen andre filosofier eller religioner.

• Det finnes ikke en slik nåde i noen andre filosofier eller religioner.

• Det finnes ikke en slik mulighet til et dyptgående vennskap med Gud i noen andre filosofier eller religioner.

• Det finnes ikke en slik vei til frelse i noen andre filosofier eller religioner.

Så jeg personlig vil i alle fall savne gudstjenesten med nattverd og salmesang. Hadde du spurt meg da jeg var 20-25 år ville sannsynligvis svart at gudstjenesten var unødvendig. Da visste jeg ikke at jeg savnet den. Da visste jeg ikke at det var Jesus jeg lett etter, når jeg lette etter en gud, en mening, en årsak, en sannhet, et hjem.

Så jeg tenker at det er viktig at det fortsetter å være mulig å gå på gudstjenester. Hvor de holdes, hvordan de gjennomføres og hvem som leder dem vil nok fortsette å forandre seg, slik det har forandret seg gjennom tidene, men det er uansett fint at muligheten er der.

Og med dette som med alt annet, - skal du ha noe gjort, må du gjøre det selv! Så da meldte jeg meg på “kurs i gudstjenesteledelse for lekfolk”.

Neste prosjekt blir å finne en menighet å øve på.