Jesus oppvekker enkens sønn i Nain
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Luk 7,11-17)
Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. En enke uten sønn hadde ikke mange muligheter i den tidens samfunn.
Det er ubeskrivelig smertefullt å miste et barn. Det står ingenting om hvor gammel denne sønnen var da han døde, men han var ikke en gammel mann. Han var kanskje et barn, kanskje en ungdom, kanskje en ung mann.
Han døde alt for tidlig, han skulle leve til han ble gammel og mett av dage, men det gjorde han ikke. Det står ingenting om hva han døde av, om det var en ulykke, sykdom, krig eller drap. Men han er uansett ugjenkallelig død.
Hans mor, enken, som alt har mistet sin mann, sin beskyttelse, sin økonomiske trygghet, sin livsledsager og venn, mister også sin eneste sønn. Hun gråter.
Jesus ser hennes fortvilte situasjon. Han forstår hva dette betyr for henne. Han får inderlig medfølelse med henne. På samme måte som vi får medfølelse med noen som mister sitt barn. Vi klarer å forestille oss i alle fall deler av smerten denne enken føler, men Jesus kjenner og forstår hele smerten. Han får INDERLIG medfølelse med henne. «Gråt ikke» sier han.
Jesus har det som trengs for å gjøre endringer i livet hennes, han har det som trengs for å forhindre at resten av livet blir en jammerdal for denne enken. Han vet hva som må til, og han har vilje og evner til å gjøre noe.
Han går bort og sier noe så hverdagslig som «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp» På samme måte som vi går inn om morgenen og vekker våre barn. Stå opp, det er på tide å begynne dagen, ta del i livet, våkne.
«Den døde setter seg opp å begynner å tale, og Jesus ga han til moren.» For en gave! Han ga han til moren. Denne moren har fått denne sønnen i gave 2 ganger, først da han ble født, hennes eneste sønn, og så nå igjen. Etter at hun hadde mistet han for godt, får hun han en gang til.
Som mor kan jeg lett sette meg inn i den overveldende følelsen av glede, lettelse, forvirring, tvil, håp, vantro, kjærlighet og ikke minst takknemlighet hun måtte ha følt, der hun står med nytt håp, en levende sønn, en stor folkemengde rundt seg, som alle var på vei for å følge hennes sønn til graven.
Alle kan de høre at han som hadde vært død, nå taler til dem. Det står ingenting om hva han sa, men jeg kan godt forstå om det gikk dem hus forbi der og da. De lovpriste Gud, og slo fast at en stor profet var oppreist i blant dem.
Jeg regner med at de var opprømt og taletrengt etter en sånn opplevelse, så de fortalte nok til alle de traff hva som hadde skjedd. Vi mennesker gjør ofte det. Vi bearbeider gjennom å dele. Vi lærer gjennom å lytte til andres erfaringer.
Vi kommer hverandre nærmere når vi snakker om de store tingene. Denne enken som fikk sin sønn av Jesus, jeg regner med at både hun og sønnen fortalte hva som hadde skjedd til alle som ville høre på. De fortalte det glade budskap. Jesus har inderlig medfølelse med oss, og kan gi oss livet igjen, gjennom den korte setningen «Du unge mann, stå opp» - våkne og delta i livet igjen.
Men hvor er Jesus i dag? Når vi mister et barn? Uansett hvor lenge dette barnet har levd, så er sorgen tung. Hvor er Jesus? Hvorfor er han ikke ved den dødes side og vekker opp? Hvorfor får ikke vi vårt barn tilbake?
Evangeliene sier at vi skal få evig liv, vi skal møtes igjen, vi skal leve i fred, frihet og harmoni etter at vi har gått gjennom dødsportalen, etter at alle har hørt det glade budskap. Vi vet ikke når, hvor eller hvordan. Men før eller siden, ett sted som er evig til stede, vil vår ånd leve videre, sammen.
Og skal vi virkelig våge å tro det testamentet sier, så skal vi også få nye kropper. Det er den nye pakt. Kjærligheten, den inderlige medfølelsen, det evige liv. Et menneskeliv på sine maks 120 år er et blaff i evighetens perspektiv.
Så Jesus er ved den dødes side, også nå. Han har vekket dem opp og tatt dem med seg. Vi vil få dem tilbake, det er bare et spørsmål om tid. «Gråt ikke» sier Jesus. Han trøster enken før han vekker sønnen.
Jeg tror ikke dette er et påbud om at man ikke skal gråte, men en trøst for den som gråter. Et utrykk for Jesu ønske om at vi skal ha det bra, også i sorgen. Han trøster først, med sine ord. Så vekker han sønnen. Vi kan tillate oss å finne trøst i Jesu ord, mens vi venter på å ses igjen.
