Mosebøkene fritt etter...

Jeg bestemte meg for å lese Bibelen fra perm til perm. Starte på side 1 og lese meg gjennom hele boka. Hvorfor? Det er en bok som har vært med på å forme hele vårt samfunn, vår historie og våre tanker de siste 1500-2000 årene, og enda lenger bak.

Mange hevder å ha den eneste rette tolkningen av denne boka, og mange hevder at denne boka er den eneste rette sannhet. Men det viser seg at det er ikke alle som har lest den. Jeg fant ut at jeg skal lese den. La meg si det slik, det har vært et laaangt prosjekt.

Det er ikke alt som er like interessant, nemlig. Jeg måtte først avlære meg ”prestestemmen” i hodet, for å lese Bibelen med prestestemme ble gruelig kjedelig.

Så måtte jeg sette meg litt inn i tidsepokene historiene utspiller seg i, så måtte jeg bestemme meg om jeg skulle lese det som en historiebok, en eventyrbok, Guds eget inspirerte ord eller en roman. Jeg valgte en sammenblanding av alle tre, og satte i gang.

Noen vil kanskje synes jeg behandler deres hellige bok med lite respekt, men jeg tenker som så, at om dette er en bok som viser veien til Gud, så tåler både den og Gud at jeg vrir og vrenger på ting. Er det sannhet i denne boka, så overlever den sannheten mine spørsmål og mine tolkninger like godt som den overlever alle andres tolkninger og fremstillinger. For er det noe det er rom for i denne boka, så er det tolkninger.

Tekstene er skrevet uten noe fiksfakseri. Det er utrolig lite beskrivelser av omgivelser, bakgrunn, personlighet, utseende, landskap osv osv. Det er historier av typen ”En mann møtte en mann, de kranglet og ble sinte. Gud sa, skjerp dere, og de skjerpet seg” Resten må du fylle inn selv.

Historiene endrer seg derfor med hvem som leser dem, hvor du legger trykket i setningen, hvilket tonefall du leser med og hvem du er som leser.

Det er svært få føringer i forhold til stemninger i historien, lite virkemidler som setter deg inn i omgivelsene. Her er du avhengig av ditt eget indre for å skape kjøtt på beina.

Jeg er jo litt over middels interessert både i religion, historie, kvinnepolitikk, filosofi og historiefortelling, så jeg har litt lyst til å dele litt av mine tanker, bilder, spørsmål og annet rundt Bibelhistoriene. Kanskje blir det bare denne ene gangen, men her kommer deler av 1.mosebok fritt etter, sett gjennom feminine briller.

Tradisjonelt så har vi ett inntrykk av at Bibelen holder kvinner nede. De er liksom annenrangs mennesker. Kun skapt for å tjene mannen, som hans eiendel. Laget etter mannen, som en god nr 2, av hans ribben og skyldig i at vi ble kastet ut fra paradis. Kvinnen har ikke hatt særlig høy status etter det.

Men dette er en stor misforståelse. Gud skapte kvinnen som en “hjelper” til mannen fordi det ikke var bra for mannen å være alene. Men det ordet som vi har oversatt med “hjelper” betyr mer “berger” - en form for veileder eller oppløfter.

Det gamle testamentet er fullt av datidens kvinnesyn, men samtidig så er det sterke kvinneskjebner som beskrives. Kvinneskjebner som man kan relatere til i dag. Det er fullblods kvinner som fyller det gamle testamentet. Mange kvinner er nevnt med navn og har betydelige roller både på godt og vondt. De er ikke utelatt.

Jeg har gjort meg noen tanker rundt noen av kvinnene vi møter i Bibelen.

Eva for eksempel. Hun fikk faktisk ikke navnet Eva før etter at de var kastet ut av Eden. Før det hadde Adam fått sitt navn fra Gud. Kvinnen omtales bare som kvinnen. Kvinnen ble skapt fordi Gud forsto at det ikke var heldig for Adam å være alene. Hun ble skapt av mannens ribben. Hun var av hans kjøtt og ben. Adam gav skapningen navnet kvinne. Hun skulle være hans like. Adam søkte etter sin like, og Gud skapte hans like.

Så kommer vi til denne forbudte frukten. Frukten som gir forstand. Kunnskap om godt og ondt. Kvinnen fikk se at treet var godt og spise av og herlig å se på. Hun spiste, og heldigvis tenker jeg, så ga hun også til mannen som var der sammen med henne, så han også fikk forstand. Historien ville kanskje sett helt annerledes ut om Adam hadde nektet å spise.

Slangen som var det aller listigste dyret Gud hadde skapt snakket til kvinnen, men mannen var der sammen med henne. Slangen vet at denne frukten gir forstand. Adam og kvinnen vet det ikke. Ikke før slangen forteller dem det. De har bare fått beskjed om at de dør om de spiser av treet. De spiste og fikk forstand. Når de spiser åpner øynene deres seg og de ser hverandre, nakne, og så dekker de seg til i skam.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det vil være og plutselig oppdage at jeg er naken. Hvis jeg vandrer rundt og aner fred og ingen fare og så plutselig oppdager jeg at jeg har glemt å kle på meg.

Så sier Gud ”Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt.”

-Så det var forstanden de fikk. Forstand og kunnskap om godt og vondt. På lik linje med gudene. Gud omtaler seg selv i flertall her, det synes jeg er interessant. Og så sier Gud(ene) at de kjenner godt og ondt. Gud kjenner altså også til ondt.

Gud blir sint, såret, skuffet og forbanner både slange, kvinne og Adam. Slangen må plutselig krype på buken og være forhatt av alt og alle. Kvinnen skal føde i smerte og slite under svangerskapene, men verst er det vel at Gud lar over hennes lyst stå til mannen og at mannen skal råde over henne. (Skal tro om hun hadde råderett over seg selv før hun fikk forstand på godt og ondt)

Men kanskje får Adam det verre, han må slite og slepe hele livet, forsørge kvinner og barn gjennom hardt arbeid og strev til han dør og blir til den jorden han har levd av.

Så lemper Gud dem ut av Eden, slik at de ikke skal finne på å spise av livets tre også, for da får mennesket evig liv i tillegg til forstand. Og det kan ikke Gud ta sjansen på. (Som om noen vil leve evig med en slik strevsom og smertefull forbannelse hengende over seg?)

Adam kaller sin kone Eva. Her først får hun navn. Hun ble mor til alle som lever, og Gud laget klær til dem av skinn.

Man kan jo stusse på hva det betyr; å bli mor til ”alle som lever”. Gud hadde jo alt skapt dyr og mennesker, både kvinne og mann, den femte dag. Og når ett av Evas barn, Kain, rømmer, etter at han slo i hjel sin bror i misunnelse, finner han seg en kone et annet sted som Eva tydeligvis ikke er mor til. Om denne svigerdatteren er død, fra en annen planet, stammer fra apene eller om hun bare ikke er ”alle som lever” er vanskelig å finne noe godt svar på. Disse to får jo mange sønner som finner seg koner utenfor Eden og de blir en masse folk.

Eva fikk tre sønner som omtales med navn, Kain, Abel og Set. Kain ble en morder, som unnslapp straff, fant seg en kone og fikk mange barn. Abel ble drept før han fikk familie og Set ble eldgammel og fikk en mengde barn. Eva fikk etter hvert flere sønner og døtre. Ingen av disse er nevnt med navn.

Set ble tip-tip-tip-tip-tip-oldefar til Noa. Altså var Eva tip-tip-tip-tip-tip-tip-oldemor til Noa. Eva var både mor, bestemor, oldemor og tipp-oldemor til mange. Hun hadde en stor familie.

Eva må ha gjort seg sine tanker om sine sønner. Det er ille nok om en av dine barn blir drept, men at det er et annet av dine barn som er morderen må være forferdelig å leve med for en mor. Hun mistet to av barna sine i samme udåd. Blandet sorg, sinne og fortvilelse seg med kjærlighet til Kain? Kunne hun elske sin sønn etter dette? Kunne hun hate han? Og så får hun en ny sønn, Seth, som ser ut til å skikke seg vel. Hvordan forholdt hun seg til ham?

Kanskje det ikke var særlig til langtidsvirkning av den frukten hun spiste. Eller så var ikke effekten arvelig. Kanskje satt Eva der og viste forskjell på rett og galt, mens hennes barn drepte hverandre. Hvordan forholdt hun seg til Gud oppi dette? Først blir de dårlig informert i Eden, så blir de forbannet og kastet ut av paradis for å klare seg selv. Så får hun barn hun skal oppdra, som kives om å behage Gud, hvor resultatet blir at den ene dreper den andre fordi Gud foretrakk gavene fra en av dem. Jeg hadde vært overgjett og fortvilt. Særlig om jeg satt med kunnskapen om godt og vondt. Og enda mer fortvilt hadde jeg vært om jeg viste at dette skulle bli starten på menneskeheten.

Hva skjedde egentlig der i hagen, når kvinnen spiste den forbudte frukt? Hvorfor snakket slangen til kvinnen? Var det fordi han ante at her er det en som kanskje stiller noen spørsmål selv? Hvis hun bare får noen hint om at det er mer her i verden enn det de vet om til nå. Hvorfor fristet han ikke Adam? Var mannen mer lydig av natur? Kom han til å spise slangen? Var han fornøyd med livet som det var, sammen med kvinnen uten navn, og derfor ikke søkte etter noe mer?

Hvorfor fikk ikke kvinnen navn før hun fikk kunnskap om godt og ondt, og ble kastet ut av Eden? Navn er ofte forbundet med identitet. Navnet hennes betyr liv. Kvinnen Liv ble mor til alle som lever.

Hva med de andre folkeslagene? De som Kain dro til og fant seg kone hos. Lever ikke de? Hva vil det egentlig si ”å leve” i denne sammenhengen?

Eva blir som nevnt mor til Kain, Abel, Seth og en mengde andre. Historien om Kain og Abel er ganske kjent. Den ene blir rolig bonde, den andre blir hissig jeger. Begge ofrer resultatet av sin innsats til Gud, den ene ofrer korn, den andre ofrer kjøtt. Gud viser da at han er fornøyd med gaven fra Abel. Han sier ingenting om gaven fra Kain. Kain blir sjalu. Noe vi mennesker ofte blir når vi tror at noen får mer ære, oppmerksomhet eller kjærlighet enn oss. Så hva gjør Kain? Han dreper sin bror, Abel, som ikke har gjort noe annet enn å passe jobben sin, høste korn og ofre til Gud. Han har gjort det samme som Kain.

Det er Gud som behandler dem forskjellig. Det er kanskje Gud Kain egentlig er sint på? Han synes at Gud er urettferdig. Men hvem kan hamle opp med Gud? Gud advarer til og med Kain, han sier at synden ligger klar ved føttene hans. Kain har et valg. Men han dreper sin bror i stedet for å komme med et bedre offer til Gud.

Når Gud avslører ham gjør Kain som mange etter han, han lyver og later som ingenting. ”Jeg har ikke gjort noe” sier han, ”Det er ikke min jobb å passe på min bror”.

Her har nok Eva alt fått vite at Abel er død. Kanskje aner hun at det er Kain som er morderen. Jeg tenker at både Eva og Gud presser på Kain, og Kain innser etter hvert at han er avslørt, det er ikke noe vits å prøve å vri seg unna. Han ber for sitt liv. Gud dreper han ikke. Han viser han bort.

Kain får ikke leve sammen med familien sin. Kain drepte sin bror fordi han trodde at Gud elsket broren mer, og Gud straffer han ved å avvise han. Kanskje er det straff nok? Likevel er Kain redd for at de andre skal drepe han når de får vite dette, så Gud setter ett merke på Kain, slik at alle skal vite at de ikke får drepe han. Han er beskyttet av Guds merke, merket for livet av det han har gjort, men forvist fra sitt land og sin familie.

Eva, stakkar sitter igjen med Seth. Kanskje hun bruker brødrene hans som skrekk og advarsel for Seth. Han er lillebror og ser sin mors fortvilelse over å miste sine to sønner på denne dramatiske måten. Seth blir en snill og grei mann, han er rettferdig og får et langt liv og mange barn.

Adam og kvinnen levde et fredelig liv i Eden. Straks de kommer utenfor og kvinnen får navn og identitet, så begynner ting å skje. Livet som vi kjenner det, med drama, smerte, sjalusi, vold, savn og lidelse eksploderer utenfor Hagedøren. Men Gud ble heller ikke igjen innenfor murene. Gud ble med ut, og driver og blander seg oppi menneskenes liv og levende.

Forventer Gud at kunnskap om rett og galt skal gå i arv? Forventer Gud at Eva skal videreformidle dette til sine sønner? Lærer Eva sine sønner forskjell på rett og galt? Tross alt ble hun kastet ut av hagen fordi hun kan forskjell på rett og galt. Kanskje hun holder det litt for seg selv?

Gud synes kanskje at Kain skal unne sin bror Guds velsignelse uten å drepe han. Men når Kain likevel dreper sin bror så må han leve med det frem til syndefloden. Da har Gud blitt så lei av all kranglingen og drepingen at han drukner nesten hele gjengen. Det kan se ut til at effekten fra frukten bare gir kunnskap om rett og galt, men ikke evne til å velge riktig side.

Vi kjenner alle til Noah og arken. Noah er i følge historien tip-tip-tip-tip-tip-oldebarnet til Seth, den rettferdige lillebroren i familien ”Adamsen”. Da faren hans ga han navnet Noah sa han: ”Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møie på den jord som Herren har forbannet.” Noah hadde altså en oppgave og gjøre.

Noah var også den eneste Gud kunne finne som rettferdig blant alle levende etterkommere av Kain, Seth og alle de andre brødrene og søstrene deres. 8 generasjoner etter fruktspisingen ser altså situasjonen svært kaotisk ut. Gudesønnene forelsker seg i vakre menneskekvinner og får veldig spesielle barn. Menneskene pønsker bare ut elendighet og synd hele dagen, så Gud angrer på at han laget hele greia, og bestemmer seg for å drukne dem.

Men ett sted må Gud være litt i tvil, for han sniker unna en familie, sånn for sikkerhets skyld. Familien Noah

Noah har også en kone. Fru Noah.(Hun har sikkert et eget navn) Noah får beskjed fra Gud om å bygge en båt og samle sammen familien sin og en mengde dyr. Skal tro hva fru Noah tenker om dette.

Grunnen til at Gud velger familien Noah er at Noah selv vandrer med Gud. Han var ulastelig og rettferdig. Kanskje han hadde arvet noen sider fra sin fjerne slektning Seth, som også var ulastelig og rettferdig. Noah bygger båt, og fru Noah kommer med mat til han. Hun snakker sikkert med de andre kvinnene i landsbyen, og kanskje de ler litt av han. Men når dagen er der, og alt og alle skal om bord i båten så blir hun med. Hun har ikke fått beskjed direkte fra Gud om å bygge, seile eller drukne. Hun er bare vitne til at hennes mann bruker hele sin tid og all sin energi på å bygge et digert skip. Hun har ikke så mye valg, men kanskje hun er mer sånn, ”tja, vi får vel bli med og se hva som skjer”

Det er Noah, fruen, 3 sønner og 3 svigerdøtre som setter seg inn i båten sammen med løver, elefanter, sauer, ekorn, mygg og maur, og venter på regnet. Når det har flommet ned med vann i et par måneder er alt borte, alle vennene deres, slektningene, naboer, søsken og foreldre. Alle er druknet. Unntatt disse 8 personene som seiler rundt på ett uendelig hav.

Fru Noah må bare stole på at mannen hennes ikke er gal eller syk. Hun må stole på at Noah kan snakke med Gud. Kanskje har hun stor tro på sin mann, kanskje aner hun at denne mannen er spesiellt utvalgt. Kanskje er hun bare redd og synes hele greia er forferdelig. Som kvinne på denne tiden har hun ikke særlig mye valg, hun må bare følge med, men hun kunne kanskje hoppe over bord om hun ville. Hun er for så vidt heldigere enn Eva. Fru Noa har med seg alle sine sønner.

Man skulle kanskje tro at det nå ble orden på sakene. Nå er det den beste mannen som var mulig å finne og hans etterkommere som skulle starte på nytt. Men… det første Noah gjør når han har kommet på tørt land etter et halvt år i båt er drikke seg full. Dvs. aller først ofrer han noe snadder til Gud, som blir blidgjort og lover at han aldri skal drukne hele menneskeheten igjen. Så drikker Noah seg full og raver naken rundt i teltet sitt.

En av sønnene ser han naken, noe som tydeligvis er stor synd og skam på den tiden, og så er vi i gang igjen, med straff og misunnelse, slaveri og adskillelse. Fru Noah har ingen ting hun skulle ha sakt. Hun er svært anonym gjennom hele historien. Men en ting er litt spesielt. Hun er Noahs eneste kone, i en tid hvor man gjerne hadde mange koner. Hun får flere barnebarn og oldebarn. Noe som tyder på at hun er velsignet av Gud, Hun har fruktbare svigerdøtre og de sprer seg utover jorden etter flommen. Hun er en overlever som har tatt opp arven etter Eva, og blir stammoder til alle kommende folkeslag. Sannsynligvis er hun også en etterkommer av Eva, men det står det ingenting om i boka.

Det var så langt jeg kom denne gang…