Fra lek til livsnødvendig prosess og tilbake
Min kunstneriske reise har vært lang og kronglete, med mange erfaringer og omveier.
Jeg har tegnet og malt hele livet, men livet er omskiftelig, og tid og anledning til å kunne fordype meg i kunstneriske aktiviteter har vært varierende. Det samme har interessen og behovet. De første bildene her har jeg tegnet da jeg var mellom 6 og 9 år. Jeg ser tydelige tendenser allerede da.
Starten på fortsettelsen.
Jeg er stort sett selvlært, men var så heldig at jeg fikk muligheten til å ta et år ved HIAK i 2010. Det sprengte opp et behov for kreativ utfoldelse, som ikke har blitt mindre siden da. Året på HIAK (Høyskolen i Akershus) Hadde hovedfokus på hvordan kommunisere gjennom kreative prosesser.
Dette året har nok satt alvorlige spor i mitt kunstneriske uttrykk, for jeg mistet helt interessen for å male naturalistisk, noe som var svært befriende. Jeg lærte også at det jeg maler, og legger inn i mitt maleri, tolkes og tas imot helt individuelt av betrakteren.
På samme måte som vi filtrerer alt vi hører gjennom egne erfaringer, filtrerer vi også det vi ser, og da særlig kunst, gjennom vårt personlige erfaringsnett. Jeg ble dermed mer uredd i forhold til å dele mine malerier og tegninger med omverdenen. Heldigvis, for det har gitt meg utrolig mange fine samtaler om viktige ting, med flotte mennesker som tilfeldigvis opplevde at ett av mine bilder “snakket” direkte til dem.
Første seksjon med bilder under her, er ganske rå uttrykk, fra starten på min kunstreise. Dette befinner seg i kategorien for art brute/outsider art. En stilart jeg ofte er innom, men sjelden publiserer. Den har mange likhetstrekk med min barndoms uttrykk.
Art brut (fra fransk L'art brut for «den rå kunsten») er en form for kunst gjort av selvlærte eller angivelig naive kunstnere med at de til felles har liten eller ingen kontakt med kunstverdenens konvensjoner. Ofte illustrerer denne «rå kunsten» ekstreme mentale tilstander, ukonvensjonelle ideer eller forseggjorte fantasiverdener. Det kan være kunstutøvere som ikke trenger å se seg selv som kunstnere, men som likevel skaper kunstverk som andre kan oppfatte som fascinerende.
Behovet for videreutvikling.
Etter noen år med hemningsløs utfoldelse og prosessdrevet maleaktivitet, begynte jeg å få behov for å beherske håndverket bedre. Jeg ville lære å male “på ordentlig.” Men når man bor i Nord-Norge, har barn i skolepliktig alder og full jobb, så er det ikke så enkelt å finne en kunstutdanning man har økonomi og mulighet til å delta på. Kunstutdanning er liksom litt “unødvendig”. Men jeg fant et nettbasert årsstudie og meldte meg på, og malte med iver. Der fikk jeg også mulighet til å dra til Provance i Frankrike for å male og bli inspirert . Jeg gikk blant annet på gallerier i timevis og studerte Henry Matisse og Paul Cézanne. Vi besøkte også The Rosary Chapel i Vence, som er dekorert av Matisse. Det var en veldig spesiell opplevelse. Jeg kom hjem med skisser, mye inspirasjon, ny kunnskap og mange minner.
De store favorittene
I tillegg til disse to store franske kunstnerne har også Monet og Munch inspirert meg. De er litt i hver sin ende av skalaen, men jeg har plukket med meg litt fra begge to. Noe vises kanskje i disse gouache skissene.
Abstrakt
Senere ble det det abstrakte uttrykket som fenget meg noen år. Det er utfordrende å male noe som skal stå støtt i seg selv uten å kunne lene seg på et motiv, eller en historie. Abstrakt maling har gitt meg uunnværlig trening i komposisjon, fargelære og fargeblanding. En av mine abstrakte serier Bortenfor tid og rom kan du se her.
Inspirasjonen
Jeg har alltid vært et åndelig menneske. For meg betyr det at vi i utgangspunktet er åndelige vesener som har en midlertidig, fysisk opplevelse – ikke bare fysiske vesener som av og til får et glimt av det åndelige.
Samtidig som jeg gradvis beveget meg dypere inn i det kreative og kunstneriske, begynte også min åndelige reise å endre seg. Jeg tok et steg bort fra New Age, som hadde vært en del av min åndelige søken, og tilbake til min kristne barnetro. Den troen jeg en gang opplevde som trang og begrensende, viste seg etter hvert å være det mest frigjørende av alt. Denne prosessen speiles i mange av mine malerier. Min åndelige virkelighet er ikke noe adskilt fra kunsten min – den gjennomsyrer alt jeg skaper, fordi den er selve kjernen i hvem jeg er. Derfor har jeg også deltatt på retreat med Gro Rykkelig, “En kunstner i Guds rike” og er en del av det kunstneriske kristne nettverket som begynner å vokse frem rundt hennes Galleri Banken.
Her maler jeg også rett fra hjertet, eventuelt rett fra levra, alt ettersom.
Ut i verden.
Når man driver med kunst og kreativ kommunikasjon, ligger det en iboende lengsel etter å dele – å sende noe ut i verden og skape en forbindelse. Jeg har alltid hatt flere kunstneriske bein å stå på. Skrivingen har vært en viktig del av min uttrykksform, og jeg har utgitt tre bøker, hvorav to på forlag og én som selvpublisert. Jeg skriver dikt, salmer og blogginnlegg og bidrar jevnlig på ulike nettfora. Ordene mine har funnet veien ut i verden, og maleriene mine har også fått sin plass i lyset.
I tillegg til å skrive og male, har jeg også begynt å utforske andre former for kunstnerisk formidling. Jeg har nylig startet en podkast, og jeg synger i duoen Cantus Gaudium, som hovedsakelig opptrer i kirkerommet. Musikken, på samme måte som maleriene og tekstene mine, er en forlengelse av det jeg ønsker å uttrykke – en stemme for det ekte, det sårbare og det håpefulle.
Jeg har arrangert egne utstillinger flere ganger, både alene og i samarbeid med kunstnervenner. Jeg har deltatt på NorthArts årlige utstilling på Ås og er representert i deres nettgalleri. Det føles godt å vite at kunsten min blir sett, men det er en utfordring å selge seg selv. Ikke minst når man bor i en kunstbygd der anerkjente gallerier og etablerte kunstnere allerede har et solid fotfeste. Det krever mot og utholdenhet å finne sin plass i et slikt landskap – å stå i sitt eget uttrykk og samtidig navigere i kunstverdenens mange lag.
Utfordringer og kreative løsninger
Med årene har jeg fått noen helsemessige utfordringer som også påvirker mitt kunstneriske arbeid. Etter mange gode år i en jobb jeg virkelig trivdes i, endte jeg opp som langtidssykemeldt – til tross for fysisk tilrettelegging fra arbeidsgiver og godt samarbeid med NAV. Jeg har en medfødt genmutasjon som påvirker hele kroppen, og til slutt ble belastningen for stor. Jeg ble uføretrygdet.
Jobben var en viktig del av livet mitt. Da jeg ikke lenger kunne være i den rollen, føltes det som å miste noe viktig.
Jeg måtte finne en ny vei. Lage meg et liv som faktisk fungerte. Så jeg stablet meg på beina, i samarbeid med Gud, og begynte å se på livet med takknemlighet. I stedet for å fokusere på begrensningene lette jeg etter muligheter. Jeg måtte finne nye, praktiske løsninger for å kunne fortsette å skape.
Jeg har fått god hjelp fra ergoterapeuter, fysioterapeuter og ortopeder, og etter hvert ble det mer og mer tid til kunst – men på mine egne premisser. Jeg kan ikke lenger male store formater, fordi skuldrene og armene mine ikke tåler det. Jeg må sitte, og noen ganger ligge når jeg jobber. Jeg planlegger aktivitetene mine nøye, veksler mellom arbeid og hvile, og må bruke mye tid på vedlikehold av dette jordiske legemet.
Likevel gir kunsten meg mening, glede og kontakt med omverdenen. Jeg vet at jeg fortsatt har noe å bidra med – selv om jeg ikke er i ordinært arbeid. Gjennom malerier, ord og musikk får jeg dele troen min på en annen måte. Den lever i kunsten, i fargene, i tekstene, i salmene, i stemmen min. Det er annerledes enn før, men det er desto viktigere. Nå tenker jeg at jeg gjennom min sykdom, har fått muligheten til å faktisk “vie meg til kunsten.”
Kunsten som kall
Det startet som lek, ble en livsnødvendig prosess, og nå er jeg tilbake til noe midt imellom. Kunsten er både frihet og nødvendighet, både glede, kall og arbeid. Jeg har gått fra å utforske fritt og hemningsløst, til å ville beherske håndverket, til å finne tilbake til det intuitive og ekte igjen.
Alt jeg skaper er formet av livet jeg lever – erfaringene, troen, utfordringene og de kreative løsningene jeg har måttet finne. Jeg kan ikke skille kunsten fra meg selv, like lite som jeg kan skille troen fra livet.
Jeg trodde jeg mistet noe da jeg ikke lenger kunne jobbe. I stedet fikk jeg en annen vei, utenfor det ordinære arbeidslivet. Jeg fikk tid og rom til å vie meg til kunsten, ikke som et tillegg i livet, men som en naturlig og nødvendig del av det.
Og jeg tenker at dette er nok. Dette er min plass.
