Den motvillige Jona.

Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint. Han ba til Herren: « Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» Da sa Herren: «Er du virkelig så sint?»

Jona hadde gått ut av byen og slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. Da lot Herren Gud en ricinus-busk vokse opp over Jona for å kaste skygge over hodet hans og fri ham fra mismotet. Jona gledet seg stort over busken. Men ved daggry neste morgen sendte Gud en mark som stakk busken så den visnet. Og da solen sto opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket at han måtte få dø, og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»

Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?»

(Jona 4,1-11)

Samtalen mellom Jona og Gud skjer etter at Gud har tvunget Jona til å gå inn i byen og advare de som bor der om at ondskapen deres har steget opp for Guds ansikt og Gud vil at Jona skal gå inn i byen og rope: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» hvis de ikke endrer oppførsel og livsstil.

Folkene i byen tror på Jona og skjerper seg betraktelig. De gjør som Gud vil, og Gud bestemmer seg for at han lar byen være i fred. Jona føler seg lurt, han hadde rigget seg til på toppen av åsen i solsteika, for å se på at Gud utslettet byen.

Det er kanskje litt sånn det er med noen og enhver av oss. Vi ønsker å se at enkelte får som fortjent. Det ikke alltid vi ønsker at det skal bli en god løsning. Noen ganger ønsker vi enkelte dit pepperen gror, raskest mulig og gjerne med brann i buksebaken.

Heldigvis er ikke Gud like snar til å forkaste folk. Gud er mer tålmodig med oss enn vi er med hverandre. Gud har ikke som hovedmål å utrydde flest mulig på kortest mulig tid.

Gud ønsker å berge så mange som mulig. Derfor sender han Jona inn for å advare dem, om at de må skjerpe seg. Derfor sender han Jesus til oss, for å si at vi må skjerpe oss.

Hva vil det si å skjerpe seg i denne sammenhengen? Jesus sier:

«‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Det er det hele, så enkel og så vanskelig.

Heldigvis er Gud tålmodig. Vi får stadig en ny sjanse til å skjerpe oss. Vi får muligheten til å ønske godt for vår neste, sjanser til å hjelpe til, for å vise forståelse og medfølelse.

Vi kan hjelpe, veilede, bry oss om hverandre og vise tålmodighet. Vi trenger ikke rigge oss til på toppen av åsen og vente på at vår neste går på trynet, faller utenfor, blir utstøtt, driter på draget eller roter det til.

Vi kan gjøre som Jona ble pålagt, vi kan si ifra når noe blir for galt. Jona protesterte høylydt og lenge, han ville overhode ikke blande seg opp i hva innbyggerne i byen drev på med. Jona var absolutt ikke ivrig etter å løpe inn og varsle. Han rømte faktisk til havs for å prøve å komme unna oppdraget med å advare de andre.

Men Gud vil at menneskebarna skal få et hint om at de er på villspor. Så han tvinger da denne motvillige Jona til å gå og si fra. Jonas svært motvillige innsats medfører at 120.000 mennesker berger livet, hjemmene sine, familien sin og fremtiden.

Og Jona? Han føler seg snytt, fordi Gud er tålmodig og gir dem en sjanse til.