Da Jesus levde som menneske
«Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til Ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder Ham.» Hebreerne 5,7-9
«Da Jesus levde som menneske.» Bare den setningen er full av innhold. Jesus levde, og han levde som menneske. Ikke som engel, ikke som ånd, ikke som en mytologisk figur. Han levde som menneske. Kort og greit.
Mens han levde som menneske så bar han frem bønner, nødrop, høye skrik og tårer. Han hadde det ikke bare enkelt han heller altså, selv om han var både Guds sønn, verdens frelser, sønn av Maria og fullstendig i stand til å helbrede folk, gå på vannet, stille stormer, trøste knuste hjerter og vekke opp døde.
På tross av alle sine «superkrefter», alle sine muligheter og alle sine talent, så hadde han det ikke bare enkelt, og han kunne ikke fikse alt selv. Han ba, han gråt, han fortvilte, han følte med de som led, han var sint og frustrert og han var på toppen av alt forfulgt. Både av tilhengere og av motstandere.
Forfatteren av Hebreerbrevet sier han lærte lydighet gjennom å lide. Hva er lydighet? I dette tilfellet er det lydighet til Gud. Villighet til å gjøre Guds vilje, følge Guds plan, samme hva det måtte koste av personlige plager og problemer. Ganske heftig lydighet å kreve av en mann som skal tortureres og drepes som en del av Guds plan.
Hva ba han om? Hva håpet han på? Han ba om å få slippe å lide, slippe å dø. Å slippe unna døden. Den store intetheten. Ingentingen, det totale fravær av eksistens, fravær av liv. Det var det han ba om.
Han ba om å få leve. Så ble han drept. Men han ble ikke bare drept. Han ble levende igjen. Uendelig levende. Levende på en måte som ingen hadde vært levende før han. Levende uten mulighet for død. Levende i betydningen full av alt, til stede i alt.
Like levende og allestedsnærværende som døden var den totale ingentingheten.
Hva er Guds plan? Å gi oss muligheten til å være en del av Livet, dette evigvarende, allestedsnærværende Livet som fyller alt vi ser og alt vi kan forestille oss.
Hvem skulle få denne muligheten til Liv? Vi. Alle sammen. Alle som vil. Det er frivillig, ingen tvang.
Det er lov å velge døden, ingentingheten, adskillelsen. Men for de som vil, så er det et tilbud som står åpent for alle.
Hva er prisen? Baktanken? Hva koster det? Det koster oss heldigvis ikke en korsfestelse! Men det koster litt. Det koster at man tror på noe utrolig, og sliter med tvil rett som det er. Det koster at vi både tillater og godtar, at det kan skje en endring i oss når vi velger å tro det utrolige: - At der finnes en Gud, som har en intensjon om en god verden på sikt, og som faktisk elsker deg, med en gudommelig, uforpliktende kjærlighet.
Tror du det så begynner du kanskje å gå i retning det gode, gå i retning kjærlighet og åpenhet, plutselig oppdager du kanskje, at du viser mer tålmodighet med deg selv og andre, hjelper de som trenger det, også der det krever litt, kanskje til og med de du ikke liker så godt. Det koster at vi godtar at det skjer en endring i oss.
Det er ikke slik at du FØRST må bli et superkjærlig, hyper-selvutslettende, megamoralsk, engleaktig hallelujavesen som aldri tenker en nedsettende tanke om noe eller noen.
Hadde det vært slik ville ingen av oss hatt muligheten til å benytte oss av tilbudet om Liv. Vi er mennesker, som Jesus var, da han levde som menneske. Vi strever med oss selv og livet. Vi sliter, lider, surner og krangler. Men vi har muligheten til å få bli litt bedre mennesker, hvis vi vil, tør og tror det utrolige.
